Gamle juleskikker og julevarsler

Grøt til nissen — eller fjøsnissen

Den mest kjente av alle. En skål rømmegrøt satt ut i fjøset eller på loftet julaften.

Fjøsnissen — gardvorden — var gårdens vokter, og han var ikke snill. Han passet dyra og lykken på gården, men han var lettfornærmet. Fikk han ikke grøten sin, eller fikk han den uten smør, kunne han hevne seg på buskapen.

Den mest kjente historien i norsk folkeminne handler nettopp om dette: budeia som glemte smøret på grøten og fikk juling — helt til nissen fant smøret i bunnen av skåla.

Dyra skulle ha ekstra fôr julaften

En skikk med både praktisk og religiøs bakgrunn. Dyra skulle ha det godt julaften, og i noen bygder skulle de ha samme mat som folk.

Troen var at dyra kunne snakke ved midnatt julaften — og at de da fortalte hvordan de var blitt behandlet.

Halmen på gulvet

Julehalmen på stuegulvet var en av de mest utbredte norske juleskikkene, og den varte til langt inn på 1800-tallet.

Familien sov på halmen i jula. Begrunnelsene var mange: at Jesus lå i en krybbe, at de døde skulle ha et sted å hvile, og at halmens tilstand etter jul kunne varsle om avlingen.

Ingen arbeid i romjula — særlig ikke med hjul

Et strengt påbud. Man skulle ikke spinne, ikke kjerne, ikke male korn, ikke kjøre med kjerre om det gikk an å unngå.

Alt som gikk rundt, var forbudt. Grunnen var at åsgårdsreia — de dødes ferd — var ute i jula, og at roterende arbeid kunne trekke dem til seg. Den som brøt påbudet, kunne bli med på ferden.

Kors over døra og over fjøsdøra

Tjærekors, halmkors eller kors av kritt over inngangen. Verntegn mot alt som var ute i jula.

Samme funksjon som stål under senga og kirkeklokker — det var grensene som skulle sikres. Se folketroen om terskler og speil.

Julebukken

Lenge før julenissen kom julebukken — en utkledd figur med geiteskinn og horn som gikk fra gård til gård.

Julebukken var ikke snill. Den var et levende bilde på det ville som var ute i jula, og barn ble genuint redde. Dagens julebukk med barn på gåtur er en avdempet arving.

Sju slag julekaker

Tallet sju går igjen i norsk juletradisjon, og det er ikke tilfeldig — sju var et hellig tall.

At man skulle ha sju slag, var også et statustegn: det krevde tid, smør og sukker, som var kostbart.

Julevarslene om det nye året

Romjula og de tolv juledagene skulle forutsi året som kom. Hver dag varslet om sin måned.

Klar himmel første juledag ga godt vær i januar. Vind fra en bestemt retning julaften varslet om avlingen. Og var det mildt i jula, sa man at «grønn jul gir hvit påske».

Man skulle ikke låne ut ild eller salt i jula

Å gi bort ild fra sitt eget hus i jula var å gi bort husets hell.

Salt hadde samme status. Begge var livsnødvendige og begge hadde vernefunksjon — se folketroen om salt.

Julelyset skulle ikke slukkes av mennesker

Julelyset — det store lyset som ble tent julaften — skulle brenne til det sluknet av seg selv. Blåste noen det ut, varslet det dødsfall i huset i året som kom.

Askelaget etter lyset ble noen steder samlet og brukt som medisin for dyra.