Folketro om brød, salt og gjestfrihet

En gjest gikk aldri fra bordet uten mat

Den eldste og mest grunnleggende regelen av alle: kom det noen til gårds, satte du fram det du hadde, uansett hvem det var eller hvor lite du selv hadde.

Å la en gjest gå sulten var å trekke ulykke over huset. Prinsippet er så gammelt at det finnes igjen helt tilbake i norrøn tid, som en selvfølge det knapt var verdt å skrive ned.

Brød og salt til den som flyttet inn

Første gang noen flyttet inn i et nytt hjem, fulgte gjerne brød og salt med som gave — brødet for at man aldri skulle sulte, saltet for at livet i huset skulle få smak og holde seg.

Skikken henger sammen med troen på at et hus trengte innvielse før det var trygt å bo i — se de andre rådene for å verne huset.

Ingen ble avvist ved døra uten mat i handa

En tigger, en reisende eller en fremmed som banket på, skulle alltid få med seg brød, og gjerne litt salt. Å nekte var ikke bare uhøflig — det var å friste skjebnen.

Flere av disse skikkene deles av folketro over hele Europa, men de norske variantene la ekstra vekt på at det var husets ansvar, ikke bare den enkeltes.

Snu aldri brødet opp ned på bordet

Et brød lagt med bunnen opp var et av de sterkeste varslene om ulykke man kunne skape selv. Noen steder ble det sagt at det innbød sult i huset, andre steder at det var respektløst mot brødet som holdt familien i live.

Regelen var så innarbeidet at den overlevde langt inn i etterkrigstiden, lenge etter at folk hadde sluttet å tro fullt og fast på grunnen til den.

Kors i deigen før steking

Før brødet gikk i ovnen, risset mange husmødre et kors i overflaten med kniven. Offisielt en velsignelse — men også, ifølge eldre tro, en måte å slippe ut «det onde» som kunne ha satt seg i deigen mens den hevet.

Korset er dessuten praktisk: det gjør at brødet sprekker pent i stedet for tilfeldig når det stiger i varmen.

Kast aldri brød i søpla

Å kaste brød var en av de tyngste syndene man kunne gjøre seg skyldig i etter gammel oppfatning, uansett hvor tørt eller gammelt det var blitt. Restene gikk til hønene, til fuglene eller ble tørket til knekkebrød og grøtmel — men aldri i avfallet.

Holdningen sitter fortsatt dypt hos mange som er vokst opp med besteforeldre fra knapphetens tid.

Ikke la kniven stå stukket i brødet

En brødkniv som ble stående igjen, stukket ned i brødet, ble sett på som et dårlig tegn — nesten som et lite sår påført noe som skulle gi liv. Kniven skulle legges ved siden av, med odden vendt bort fra folk.

Spis aldri opp det aller siste brødet i huset

Var det bare én skive igjen i stabburet eller brødboksen, lot man den helst ligge til nytt brød var bakt, i stedet for å spise opp resten. Å tømme huset helt for brød ble sett på som å friste skjebnen til å la det bli stående tomt lenge.

Bakst var tidkrevende arbeid, gjerne bare et par ganger i måneden på en gård, og frykten for å gå tom var høyst reell — troen ga bare den frykten en form folk kunne forholde seg til.

Saltet ble satt ned, ikke rakt fra hånd til hånd

Å gi saltkaret direkte til noen kunne, ifølge troen, gi krangel mellom dere. Det trygge var å sette det ned på bordet og la den andre ta det selv — samme regel som gjaldt saltsøl og de andre salteregene i folketroen.

Brød og salt i bryllupsgave

Et nygift par fikk ofte brød og salt som en av de første gavene, med akkurat samme ønske som til det nye hjemmet: at de aldri skulle mangle mat, og at livet sammen skulle få smak. Se de andre bryllupsskikkene for flere av dem.