Gamle råd for å verne huset mot uhell

Tjærekors på skjærtorsdag

På skjærtorsdag, natten heksene angivelig red til Blokksberg, malte man et kors av tjære over inngangsdøra — gjerne også på fjøsdøra og låven.

Tjæren var både sterk og luktende, og trolig var det nettopp lukten som skulle holde det onde unna like mye som selve korsformen. Skikken var i bruk mange steder i Norge langt inn på 1900-tallet.

Kritt-kors ved trekongersdag

Ved trekongersdag, 6. januar, skrev enkelte bokstaver eller kors med kritt over dørkarmen, som en fornyet velsignelse for det kommende året.

Skikken har paralleller over hele Europa og handler om det samme som tjærekorset: å merke grensen, så det som ville inn og gjøre skade, visste det ikke var velkommen.

Sopelimen ved døra

En sopelime satt eller hengt ved inngangsdøra, gjerne med kosten opp, skulle holde både trollskap og uvedkommende unna.

Bakgrunnen er den samme troen som gjorde at hekser «red på kosteskaft» — kosten var et redskap med en fot i begge verdener, og plassert riktig kunne den vokte i stedet for å frakte.

Stål under dørstokken og i vogga

Jern og stål var blant de sterkeste verneteknene folk hadde, og et lite stykke stål lagt under dørstokken eller i barnets vugge skulle holde de underjordiske ute.

Hele historien om hvorfor jern fikk denne kraften — og hesteskoen som er det mest kjente eksempelet — får du i folketro om jern.

Salmeboka under puta

En salmebok eller bibel lagt under hodeputa, gjerne til et sykt husdyr eller et nyfødt barn, skulle virke som et vern mens den sov.

Boka trengte ikke å bli lest. Det var nærværet som skulle beskytte, ikke innholdet.

Rogn plantet ved inngangen

Rogn — rognebærtreet — var det treslaget folketroen stolte mest på. Plantet nær inngangsdøra skulle det holde trollskap unna hele tunet, ikke bare huset.

Uttrykket «rogn og einer kan ingen trollmann besvære» oppsummerer hele tanken bak treet.

Feie mot ovnen, aldri ut gjennom døra om kvelden

Feide man etter mørkets frembrudd, feide man lykken rett ut av huset sammen med skitten. Regelen var å feie skitten mot ovnen eller peisen, og vente med å bære den ut til morgenen.

Det henger sammen med en større regel om at ingenting — verken søppel, aske eller det siste brødet — skulle bæres ut av huset etter at sola hadde gått ned.

Ikke lån bort ild eller salt på nyttårsaften

Å gi fra seg ild eller salt de første dagene av året var å gi bort husets lykke sammen med varene. Naboer som kom for å låne, måtte helst vente til over nyttår.

Flere av de samme reglene gjaldt julaften — se de gamle juleskikkene for hele listen over hva som ikke skulle gjøres i romjula.

Grøt til nissen i fjøs eller på loft

Julegrøten som ble satt ut til nissen, var ikke bare en hyggelig skikk — den var betaling. En nisse eller gårdsvette som ble glemt eller snytt for grøten sin, kunne finne på å gjøre husdyrene syke eller lage annen ulykke gjennom året.

Kranselag når huset var reist

Når et nytt hus var tømret opp til mønet, ble en bjørkekrans eller en grønn kvist festet øverst, gjerne med et lite flagg ved siden av. Opprinnelig var dette et vern mot at byggearbeidet skulle rammes av ulykke i den siste, mest sårbare fasen — en påminnelse til både byggherre og makter om at nå gjensto bare det ferdige arbeidet.

Skikken lever fortsatt i beste velgående som «kranselag», selv om de færreste tenker på det som et verneritual i dag.