Flaks og uflaks
Folketro om jern: hestesko, spiker og saks
Jern var det ene metallet de underjordiske visstnok ikke tålte. Derfor havnet det over dører, under puter og i lommer over hele landet.
Av alle stoffene i norsk folketro er det knapt noe som har vernet mot like mye som jern. Hestesko, spiker, kniver, sakser, gamle ljåblad — alt som var smidd, fikk en oppgave som gikk langt utover det praktiske, uansett hvor beskjeden gjenstanden egentlig var.
Troen har dype røtter: jern var ikke bare et metall, det var noe mennesket hadde temmet med ild. De underjordiske, trollene og alt det andre som hørte naturen til før mennesket kom, hadde ingen del i det jernet. Derfor, mente man, kunne de heller ikke tåle det.
Her er jernrådene som satt dypest i norske hjem og fjøs.
Hesteskoen — den viktigste av dem
Hestesko over døra
Den mest kjente av alle jernrådene, og fortsatt vanlig å se — nå mest som pynt.
Det sto strid om hvordan den skulle henge. I én tradisjon skulle åpningen peke opp, som en skål, for at lykken skulle samle seg og ikke renne ut. I en annen skulle den peke ned, så lykken kunne øses ut over alle som gikk under den. Begge versjoner har levd side om side i norske bygder, uten at noen egentlig ble enige.
Hvorfor akkurat hesteskoen
Hesten var husdyret som var mest utsatt for de underjordiges lumskhet — den kunne bli «matt», stjålet om natten og ridd fordervet av mareritt. En hestesko, brukt og smidd av jern, ble derfor et dobbelt vern: fra dyret som trengte det mest, laget av metallet som virket best.
Den er også formet som en halvmåne, et symbol med egen kraft i eldre tro. Se månefasene i gamle råd for mer om måneformens plass i folketroen.
Jern i dør, karm og vegg
Spiker i dørkarmen
Enkle jernspiker banket inn i dørkarmen eller over inngangen skulle stenge de underjordiske ute på samme måte som hesteskoen — bare mer diskré, for hus der man ikke ville henge synlig jern over hoveddøra.
Fjøsdøra fikk ofte samme behandling, siden dyra ble regnet som mer utsatt enn folk.
Ljåblad og gammelt jern i grunnmuren
Når nye hus ble bygget, la enkelte ned et gammelt, brukt jernredskap i grunnmuren eller under dørstokken — en ljå, et gammelt hesteskosøm, en øks som hadde gått ut av bruk.
Tanken var at jernet skulle stå vakt der for godt, lenge etter at de som bygde huset var borte.
Stål over senga til den syke
I noen bygder la man en kniv eller et annet jernredskap over eller under sengen til den som var alvorlig syk, for å holde sykdomsånder unna.
Skikken er ufarlig i seg selv, men skarpe gjenstander i en seng er en dårlig idé av helt andre grunner. Er noen i huset faktisk alvorlig syke eller har høy feber, er det legetelefonen som skal ringes — ikke jernet under madrassen.
Jern for barn og barsel
Saks under puta
En av de mest utbredte jernrådene av alle: en saks eller kniv lagt under puta til et spedbarn eller en nybarslig mor, for å hindre at barnet ble byttet bort av de underjordiske — en bytting.
Frykten for byttinger var reell nok til at den preget hele fødsels- og barseltiden. Les mer om denne tradisjonen i folketro om barsel og nyfødte.
Jern i vogga
En liten åpen saks, et jernstykke eller en synål ble noen steder festet i eller under vogga, av samme grunn som saksen under puta — barnet skulle ikke være uten vern det første, mest sårbare året.
Jernbit i lomma
Den enkleste varianten av alle: en spiker, en gammel skrue eller et jernstykke båret i lomma, som en bærbar utgave av hesteskoen over døra.
Den som skulle ut om kvelden — særlig gjennom skog eller forbi gamle haugsteder — gjorde klokt i å ha jern på seg, mente man.
Jern som gave
Gi aldri bort en kniv eller saks uten å få noe tilbake
En utbredt regel, fortsatt levende i dag: gir du bort et skarpt jernredskap — kniv, saks, øks — «kutter» det vennskapet, med mindre mottakeren gir deg en liten mynt tilbake for gjenstanden.
Da blir det formelt sett et kjøp, ikke en gave, og bindingen mellom giver og mottaker forblir hel. Mange gir fortsatt en énkrone sammen med kniven når de forærer bort et sett kjøkkenkniver, uten helt å vite hvorfor skikken sitter så fast.
Hvorfor troen holdt seg så lenge
Jern var ikke bare et vernemiddel i fantasien — det var også reelt sjeldent og verdifullt langt inn i nyere tid. Alt jern måtte smis for hånd, av en smed hvis håndverk grenset til det mystiske i manges øyne: han temmet ild, formet stein til redskap, og laget noe hardt av noe som nettopp hadde vært mykt og glødende. Det er ikke rart at det han laget, fikk kraft utover det praktiske.
Samme logikk om grenser og vern går igjen i de andre rådene for å verne huset mot uhell og i folketroen om svarte katter, speil og salt — der var det terskler, speil og saltkorn som skulle holde grensene tette. Jernet var bare det sterkeste av vernemidlene, fordi det var det eneste stoffet i husholdningen som verken naturen eller de underjordiske selv hadde noen del i å skape.
Hesteskoen henger fortsatt over mange norske dører. Ingen tror lenger at den holder trollene unna. Men den ser fin ut, og ingen har heller lyst til å ta den ned. Flere gjenstander av samme sort finner du i lykkebringere i hjemmet, og hele historien om flaks og overtro står samlet i overtro og flaks.
Beslektede råd
- Lykkebringere i hjemmet — flere gjenstander som skulle bringe hell
- Gamle råd for å verne huset mot uhell — andre gamle vernetegn for hjemmet
- Folketro om barsel og nyfødte — jern og vern rundt fødsel
- Folketro om svarte katter, speil og salt — grensetro ellers i folketroen
- Overtro og flaks — hovedartikkelen om flaks og overtro
