Folketro om barsel og nyfødte

Barnet skulle aldri ligge alene i rommet

Før dåpen var barnet, ifølge troen, ikke fullt ut beskyttet — og en av de sterkeste fryktene var at de underjordiske kunne bytte det ut med et eget barn, en «bytting». Løsningen var enkel: noen skulle alltid være i rommet, dag som natt.

Stål i eller under vogga

En saks, en kniv eller et annet stykke stål lagt i eller under vogga skulle holde både bytting og annet vondt unna barnet, på samme måte som stål voktet resten av huset. Hele historien bak jernets kraft finner du i folketro om jern.

Rødt bånd i klærne

En rød tråd eller et rødt bånd sydd inn i barnets tøy, eller knyttet rundt håndleddet, skulle verne mot det onde øyet — troen på at et misunnelig blikk kunne skade et barn som ble beundret for åpent.

Navnet ble holdt tilbake til dåpen

Mange familier hadde bestemt navnet lenge før fødselen, men unngikk likevel å si det høyt eller bruke det i dagligtale før barnet var døpt. Et navn ga makt over den det tilhørte, og et navn brukt for tidlig og for ofte kunne trekke uønsket oppmerksomhet mot et barn som ennå ikke hadde sitt fulle vern.

Fram til dåpen ble barnet derfor gjerne omtalt bare som «den vesle» eller «barnet», nesten som en ekstra forsiktighet på toppen av alt det andre.

Ikke ros barnet for høyt

Å skryte for mye av hvor vakkert, flinkt eller sunt barnet var, ble sett på som farlig — det trakk oppmerksomheten til det onde øyet. Mange svarte derfor gjerne med noe nedtonende, nesten som en spak vits, når noen beundret et lite barn: «Å, han er stygg nok, han.»

Ikke la barnet se seg i speilet før det var ett år

Sjelen var, ifølge troen, ikke ferdig festet i den lille kroppen ennå, og et speilbilde for tidlig kunne forvirre den — eller i verste fall lokke den ut av barnet. Regelen henger sammen med den større troen på speil i norsk folketro.

Ikke klipp barnets negler før det fylte ett år

Neglene skulle bites forsiktig av i stedet for klippes, helt til barnet var ett år gammelt. Klipte man for tidlig, mente noen at barnet ville vokse opp til å bli langfingret — i betydningen tyvaktig.

Ikke vis fram barnet for mange fremmede for tidlig

De første ukene skulle barnet helst bare møte den nærmeste familien. Jo flere blikk et sårbart, udøpt barn ble utsatt for, desto større var risikoen for at ett av dem — med vilje eller ei — brakte ulykke.

Barselkvinnen skulle aldri være alene

De første dagene og ukene etter fødselen skulle noen alltid være i huset sammen med den nybakte moren — like mye et praktisk vern som et magisk ett, i en tid uten hjelp å hente om noe gikk galt.

Kirkegang før hverdagen kunne begynne

Etter barselperioden fulgte en egen seremoni, kirkegangen, der moren for første gang siden fødselen gikk til kirken for å bli velsignet og tatt inn igjen i det vanlige livet. Før det hadde hun en form for særstilling — fritatt fra enkelte plikter, men også holdt unna enkelte steder.

Dåpskjolen skulle helst være arvet

En dåpskjole som allerede var brukt av søsken, tanter eller besteforeldre, ble ansett som lykkeligere enn en helt ny. Lykken fra dem som hadde båret den før, skulle liksom følge med i stoffet, og et helt nytt, ubrukt plagg ga ingenting å arve fra.

Dette er en av de få skikkene i denne artikkelen som fortsatt lever i beste velgående, og som de fleste praktiserer med glede snarere enn frykt — samme dåpskjole går igjen i mange norske familier, generasjon etter generasjon.