Gamle skikker og folketro i bryllup

Gammelt, nytt, lånt og blått

Den mest kjente av alle bryllupsreglene, opprinnelig engelsk og senere overtatt her.

Gammelt knyttet bruden til slekten hun kom fra. Nytt sto for det livet som skulle begynne. Lånt — gjerne fra en lykkelig gift venninne — skulle overføre hennes hell. Blått var fargen for troskap og renhet, og blå var også den fargen som skulle verne mot det onde øyet.

Den fullstendige engelske versen har et femte ledd som er glemt hos oss: en sølvmynt i skoen, for velstand.

Bruden må ikke se seg i speilet ferdig påkledd

Et gammelt varsel: den som ser hele sitt eget bilde i brudestas, gir bort noe av seg selv.

Speil har en tung plass i folketroen — se folketroen om speil. Løsningen var å legge til én ting, gjerne en hanske eller et smykke, etter at man hadde sett seg.

Brudgommen skal bære bruden over terskelen

En av de eldste og seigeste skikkene. Terskelen var husets grense — stedet der de underjordiske og de døde hadde adgang.

Å snuble over terskelen på bryllupsdagen var et alvorlig varsel. Bæringen fjernet risikoen helt.

Ris, korn eller konfetti over paret

Norsk skikk brukte gjerne korn eller bygg. Det handlet om fruktbarhet og grøde — at det unge paret skulle få barn og god avling.

Riskastingen vi bruker i dag er den samme skikken med importert korn.

Brudesløret

Sløret skulle skjule bruden for onde blikk og for det onde øyet på den dagen hun var mest utsatt.

I noen tradisjoner skulle det også gjøre henne ugjenkjennelig for eventuelle ånder som ville ta hennes plass.

Å kaste brudebuketten

Bruden ga bort noe av sitt eget hell. Den som fanget buketten, fikk del i det — og skulle gifte seg neste.

Eldre variant: gjestene rev i brudens kjole for å få en bit av lykken. Bukettkastingen var trolig et forsøk på å beskytte kjolen.

Regn på bryllupsdagen betyr lykke

Det mest praktiske av alle varslene, og trolig oppfunnet på stedet av en trøstende tante.

I et jordbrukssamfunn var regn på en viktig dag likevel et godt tegn — regn betydde grøde. At det gjorde festen upraktisk, var noe annet.

Bryllupsklokkene

Klokkeringing hadde en helt konkret funksjon i folketroen: lyd av metall drev bort det onde.

Det er samme tanke som lå bak jern under senga, hestesko over døra og kubjeller på setra. Kirkeklokkene fikk dobbelt funksjon — de kalte til fest, og de renset lufta.

Sølvmynt i skoen, og penger i brudens sko

Norsk variant av velstandsønsket. En sølvmynt i venstre sko skulle sikre at paret aldri kom til å mangle.

I noen bygder la gjestene mynter i brudeskoen under festen.

Det brudeparet ikke skulle gjøre

Listen var lang. De skulle ikke skille hendene på veien hjem. Bruden skulle ikke sy sin egen kjole helt ferdig. Ingen skulle gå mellom brudeparet på kirkegulvet. Og man skulle ikke gifte seg i mai — «mai-bruder blir aldri lykkelige», en regel som stammer fra romersk tid.

Ingen av dem har noen virkning. Men til sammen viser de hvor mye som sto på spill i et samfunn der ekteskapet var en økonomisk kontrakt mellom to gårder.