Gamle merkedager i almanakken

Kyndelsmesse — 2. februar

Regnet som vinterens midtpunkt, og en av de mest praktiske merkedagene av alle: på kyndelsmesse skulle halve fôret fortsatt stå igjen i låven.

Var det mindre igjen enn halvparten, visste bonden at dyrene måtte på kortere rasjoner resten av vinteren — eller at noen måtte slaktes tidligere enn planlagt. Det var ikke spådom, det var regnskap. Kyndelsmesse hadde også sin egen værtro, som du finner i tegn på at våren kommer tidlig.

Vår-korsmesse — 3. mai

Navnet kommer fra en legende om korsets oppdagelse, men i bondens kalender betydde datoen én ting: nå startet såtiden for alvor i store deler av Sør-Norge.

Jorda skulle da normalt være varm nok til å ta imot korn og settepoteter. Datoen traff godt for lavlandet på Østlandet, dårligere lenger nord og høyere til fjells — akkurat slik man skulle forvente av en fast dato brukt over et helt land med svært ulikt klima.

Sankthansaften — 24. juni

Den mest feirede merkedagen den dag i dag, opprinnelig knyttet til sommersolverv og døperen Johannes.

Bål, hekseflukt til Blåkulla og innsamling av legeurter hørte til denne natten. Urter plukket akkurat denne kvelden skulle ha ekstra kraft — en tro som henger igjen i at midtsommerurter fortsatt samles med litt ekstra respekt mange steder i landet.

Olsok — 29. juli

Dagen for Olav den hellige, en av de viktigste i hele kirkeåret før reformasjonen — og en knallhard praktisk frist i tillegg: da skulle høyet være i hus.

Regelen var streng nok til å bli et eget uttrykk: «å komme i hus til olsok» betydde å være i mål med slåtten før regnet for alvor satte inn utover ettersommeren. Fristen holdt godt, fordi den var satt av dem som visste akkurat når været i eget distrikt pleide å snu.

Høst-korsmesse — 14. september

Motstykket til vår-korsmesse, og signalet om at innhøstingen måtte være ferdig, eller nesten ferdig.

Var kornet fortsatt ute på høst-korsmesse, var det grunn til uro. Datoen markerte også slutten på beitesesongen mange steder, og starten på forberedelsene til vinteren.

Mikkelsmess — 29. september

En av de mest arbeidstunge dagene i året: buskapen skulle ned fra setra og seterfolket hjem, leieforhold og tjenesteforhold ble gjort opp, og mange steder ble det betalt leie til jordeieren nettopp denne dagen.

Mikkelsmess var rett og slett en frist — økonomisk, praktisk og sosial på én gang. Erkeengelen Mikael ga dagen navnet, men innholdet var rent gårdsarbeid.

Mortensmesse — 11. november

Feiret med gås, den som hadde råd til det. Dagen markerte starten på den lange faste- og adventstiden før jul, og var i mange bygder siste sjanse for et ordentlig festmåltid på en stund.

Slaktetiden for gjess og enkelte husdyr lå gjerne rundt denne dagen, ettersom fôret begynte å bli knapt.

Lucia — 13. desember

Før kalenderreformen på 1700-tallet var Lucia faktisk årets korteste dag ifølge den gamle julianske kalenderen — «Lussi lang natt», het det.

Natten var fryktet: Lussi, en fryktinngytende skikkelse, red gjennom lufta og sjekket at alt arbeid — særlig ullkjemming og spinning — var ferdig for sesongen. Var det ikke det, kunne hun straffe huset. Se de andre juleskikkene for resten av vinterens fryktede netter.

Primstaven — kalenderen i tre

Merkedagene levde i primstaven: en flat trepinne, ofte av furu eller einer, med et merke risset inn for hver eneste merkedag i året.

Merkene var symboler, ikke tall, siden mange som brukte staven ikke kunne lese: en rive for slåttonna, en fisk for når fisket startet, en øks for vedhogsten, et kors for de kirkelige høytidsdagene. Man «leste» primstaven med fingrene like mye som med øynene, og staven ble ført videre i familien i generasjoner.

Mange museer og bygdetun i Norge har fortsatt gamle primstaver bevart, og noen bygder laget en ny hvert år som gave til det unge paret på bryllupsdagen — se folketroen i bryllup for flere av de skikkene.